Tippoldemor og spansken

Detaljer

Skrevet av Super User Super User

Kategori: Artikler Artikler

Publisert 29. juni 2020 29. juni 2020

Treff: 2151 2151

Enkelte ting føles det som om man alltid har visst, selv om man vet man på et tidspunkt lærte dem. For meg er en av disse tingene det at tippoldemor døde i spansken. Ikke i spanskundervisningen, men i spanskesyken (tonemer er viktige). Marie Abrahamsen var 32 år gammel, nesten 33, gift og mor til seks døtre og en sønn. Den eldste var 13 år gammel, den yngste var en liten toåring, og Marie var en av de rundt 15 000 nordmennene som bukket under for den nye influensaen som drepte mange millioner på verdensbasis. Det må ha vært en enorm belastning for mann og barn å miste henne, og selv om tippoldefar Aksel fikk seg en husholderske som etterhvert ble stemoren til de syv barna og mor til deres tre halvbrødre, kan jeg ikke annet enn å tro at sønnen og døtrene mistet mye av sin historie og måtte håndtere et traume man nok ikke snakket noe særlig om, fordi traumer ikke var funnet opp på den tiden. 

Jeg er lei meg for at tippoldemor døde og at min oldemor, som selv døde ung og etterlot seg fire morløse barn, mistet mammaen sin da hun var 10 år gammel. Samtidig tror jeg at denne triste delen av familiehistorien gjør meg ekstra var på at hvert dødsfall i koronastatistikken først og fremst er et hjerte som har sluttet å slå og en familie - uansett hvor stor eller liten og uansett hvor sårbar eller trygg, som har mistet et medlem. Det er viktig å huske på at de som går bort, enten det er under koronautbruddet, under årlige omganger med influensa eller andre sykdommer og ulykker, etterlater seg familie og venner som ikke bare mister en de er glad i, men også muligheten til å lære det mennesket bedre å kjenne.

Det skal i mange tilfeller ikke mer enn én uinteressert generasjon til før båndet til fortiden tar varig skade. For slektshistorie er mer enn bare folketellinger og kirkebøker, det handler om levekår, konflikter, vennskap og verdier. Derfor er jeg så takknemlig for at jeg til en viss grad kjenner flere av tippoldeforeldrene mine, til tross for at de døde lenge før jeg ble født. Jeg kjenner dem ikke godt - de er litt som naboene borti veien som jeg er på hils med, uten noen gang å si noe mer enn hei. Vi har felles kjente som har fortalt om ungene og jobbene deres, og de insisterer på at de er bra folk. Det båndet blir vanskeligere og vanskeligere å ivareta hvis man mangler den felles bekjente - en gammel grandtante, en bestefar eller kanskje en oldemor, om man er riktig heldig.

Vi må selvfølgelig ta vare på folk uansett om de, slik vi ser det, har noe å bidra med eller ikke. Ingen har sitt menneskeverd låst fast i slektshistorie eller fortellinger fra gamle dager. Men historiene er likevel viktige, og når den siste som kjenner dem er borte, er de borte for alltid. Da er det for sent å spørre om å få høre om gamle dager, og kunnskapene våre om hvordan ting var, blir basert på de store linjene, ikke familiens egen historie.

Jeg håper at de siste månedenes utfordringer, og de som ligger foran oss, blir en påminnelse om at vi må stå sammen og passe på hverandre.