Det er snart fire år siden jeg kom i kontakt med min bestemors newzealandske femmenning, Don Bolstad. Han er etterkommer etter Hans Hansen Bølstad (i1132) som immigrerte til New Zealand i 1872. Jeg hadde flere ganger forsøkt å finne slekt i USA, så New Zealand var en hyggelig overraskelse. Ved juletider i 2011 skrev Barry Erickson et innlegg på NorwayHeritage.com-diskusjonen hvor Don og jeg hadde funnet hverandre, og dermed var kontakt opprettet med enda en slektsgren! Barry er nemlig etterkommer etter Hans Hansen Bølstads bror Samuel, som dro til New Zealand året etter Hans (i1130). De tilhører hver sin generasjon, så Barry er min mors seksmenning og sønn av Dons firmenning. Slektskapet er altså relativt utvannet, men det er jo ikke så farlig!

Det viste seg at Barry og hans kone, Pauline, hadde tenkt seg ut på en lang reise til den andre siden av Jorden, tilbake til forfedrenes hjemland, Norge og Sverige (Samuels datter giftet seg med en svenske), og de ville gjerne møte oss. Vi syntes dette var veldig hyggelig, og planer ble lagt for oppholdet deres her. Et vennepar av min mor skulle reise bort mens Barry og Pauline var her, og var så snille og tillitsfulle at de lot disse fremmede menneskene låne huset sitt mens de var borte, og dermed fikk de en norsk base, og slapp høye hotell- og restaurantutgifter. Veldig praktisk! Det var veldig hyggelig å ha dem på besøk, og vi fikk også gjort en rekke ting som vi nok ellers ikke ville fått gjort. Dette er fortellingen om besøket fra New Zealand.

De kom til Norge torsdag 2. august, og tidlig på ettermiddagen neste dag, hentet jeg dem på hotellet hvor de hadde tilbragt den første natten. Vi tok t-banen hjem til oss, og underveis forklarte jeg dem om Ruters billettsystem, t-banenettet og denslags, mens de fortalte litt om sine opplevelser i Sverige. Vel fremme hentet moren min oss i bil, og kjørte oss og koffertene opp til lånehuset og utløste innbruddsalarmen. Da den var uskadeliggjort og faren over-signal sendt til vaktsentralen, fikk de installert seg i sitt nye hjem, før de kom til middag (reinsdyrstek etterfulgt av tilslørte bondepiker) og kaffe (=bløtkake med norsk flagg av jordbær, bringebær og blåbær). De fikk selvfølgelig smake akevitt også!

Neste dag, lørdag 4. august, dro vi til sentrum. Vi gikk først nedover Schweigaards gate fra Jernbanetorget, og kom snart til der den "krysses" av Nylandsveien. I dette krysset lå nemlig Rødfyllgata 10 i 1865, og det var i dette huset Samuel og hans familie holdt hus før de emigrerte. Dette var nok ganske rørende for Barry, selv om området ser svært anderledes ut nå enn da. Turen gikk deretter videre til Domkirken hvor Samuel ga Olea Nilsdatter sitt ja, før vi gikk ned til Rådhuset, så stedet der Hans, Samuels bror og Dons forfar, hadde bodd, og to deretter båt til Folkemuseet. Der deltok vi på en omvisning, og newzealenderne fikk se gamle gårdshus, folkedans og gammel, norsk byidyll. Da vi var innom huset som rommer keramisk verksted og veveri, fikk jeg meg en real overraskelse: der var det nemlig en plakett som oppga hvor huset egentlig hadde stått, og bygningen vi befant oss i, hadde vært nabohuset til Samuel! Dette var nemlig Rødfyllgata 12 - litt av et lykketreff, eller hva? Vi skulle egentlig rukket innom vikingskipsmuseet også, men tiden strakk ikke til, og vi dro derfor istedenfor inn til byen og spiste pizza før vi dro hjem.

Søndag var utfluktsdag, og vi kjørte til Ås for å se stedet der Syverud gård en gang lå. Det ble en tidvis humpete tur på små veier, men vi fant omsider frem, og gikk naturstien opp til gårdstomten. Det var veldig fint å komme dit, også for meg, selv om det bare var et uthus igjen av det som i en tid var prestegården i Ås. Etter dette dro vi videre til Ås kirke - den gamle ble revet etter å ha forfalt svært lenge, men vi ville gjerne inn og se på døpefonten som var en av tingene som hadde overlevd fra den gamle, men ettersom kirkevergen ikke besvarte e-posten jeg hadde sendt et par uker i forveien, ble det med en tur rundt bygget. Deretter dro vi til Drøbak, hvor vi i vår naivitet trodde vi skulle spise lunsj. Kudos til Drøbak for å ha mange og godt skiltede parkeringsplasser, men dask på lanken til alle som kom før oss... Så da ble det en tur under fjorden gjennom den forhatte Oslofjordtunnelen, og en hamburger på Freyborgstua før vi dro videre til Sætre og besøkte besteforeldrene mine.

Så var det dags for dagens lille høydepunkt: med hjelp fra bestemor hadde vi samlet sammen så mye familie som mulig for å lage et lite slektsstevne for Barry, som fikk møte en rekke seksmenninger, femmenninger av hans avdøde far og enken etter hans bestefars firmenning. Totalt var vi 22 stykker, og takket være Lillemor, bestemors "inngiftede halvtante", hadde vi et fint lokale å være i. Det var en veldig hyggelig ettermiddag, og for meg ble det som jul og bursdag på en gang da jeg fikk låne flere gamle bilder av Lillemor og tante Ella - nå har jeg nemlig bilder av tippoldefar Aksel som ung, av hans bestefar Abraham og av Aksel og hans kone, (Karoline) Marie, som døde i spansken. Særlig det siste var helt fantastisk - jeg visste ikke at det fantes bilder av henne, og har alltid syntes det har vært litt leit. Det som gjorde det enda bedre, var at bestemor er utrolig lik mormoren sin! :-D

Det ble ihvertfall en veldig hyggelig ettermiddag med slektsprat og samvær, og høydepunktet for Paulines del var nok å få en nydelig hardangersømløper som Lillemor hadde brodert - den skulle rammes inn og henges på veggen!

Mandagen skulle jeg jobbe, så da var Barry og Pauline etterlatt til seg selv, og de utnyttet dagen godt med å dra til Vikingskipsmuseet, Fram-museet og Sjøfartsmuseet.

Tirsdag var den siste dagen vi hadde, så da dro vi opp til Frognerseteren for å se på utsikten, før vi dro til Akershus Festning og fikk en fin omvisning av en hyggelig guide. Så dro vi hjem til kjøttkaker i brun saus, og jeg fikk "Dannevirke: The Early Years" av Barry - en bok om livet i den delen av New Zealand hvor skandinavene bosatte seg. Veldig spennende stoff, og en veldig koselig gave å få! I tillegg fikk moren min og jeg hver vår kiwi-fugl, så nå har vi en liten bit av New Zealand hver. Det var rart å ta avskjed med noen man sannsynligvis aldri vil møte igjen, men jeg er veldig takknemlig for dagene vi fikk være sammen med dem, og for all velviljen og entusiasmen andre i slekten har vist!

Om du vil lokalisere gater og bygninger i Oslo fra forrige århundreskifte som ikke lenger finnes, anbefaler jeg å slå opp i Oslo Byleksikon(utgaven fra 1938 er tilgjengelig via Nasjonalbibliotekets nettsider) på gaten. Der blir alle gater og steder forklart ut fra nærliggende gater, og om heller ikke disse finnes mer, må du lete frem dem også. Når du vet ganske nøyaktig hvor i byen gaten var, kan du gå inn på et av kartutsnittene fra bykartet for 1917 hos byarkivet. Du vil der finne gaten, og sannsynligvis også huset du leter etter. Om du har tilgang til PaintShop Pro, Photoshop eller andre bildebehandlingsprogrammer som takler flere lag med bilder og transparens, er det bare å lime inn det aktuelle kartutsnittet, for så å oppsøke et moderne kart, f.eks. fra kvasir, finne det samme området og legge det over det gamle kartet i bildebehandlingsprogrammet. Gjør det moderne kartet semitransparent, sånn at du ser det gamle gjennom det, og roter, strekk og flytt på det nye slik at det overlapper det gamle omtrent perfekt. Tegn så en strek i en sterk farge langs der den gamle veien var, og skraver bygningen du lette etter. Gjør deretter det nye kartet fullstendig opakt igjen. Nå kan du se nøyaktig hvor huset lå :-)