Hvorfor kaster ikke den yngre generasjonen seg over kirkebøkene?
Slektsforskning har ord på seg for å være en gammelmannshobby. Spør en vanlig 15-åring (eller 25-åring) om vedkommende driver med slektsforskning, eller har vurdert å begynne, og du vil sannsynligvis få svar i form av et vantro ansiktsuttrykk, muligens etterfulgt av et nølende "ehm... farfar skrev en sånn derre slektsbok en gang". Så er det tid for temaskifte før den pinlige stillheten tar overhånd. Hvorfor er det så få unge som sverger til denne hobbyen? En del av grunnen er nok nettopp det at det er så få andre unge som gjør det - det at tante Britt eller morfar gjør noe, er et mer enn valid bevis for poden på at dette er kjipe saker. Men strikking har jo gått som en farsott over landet de siste årene! Strikking, som inntil nylig var det mest utpreget bestemoraktige ved siden av hjemmelaget syltetøy! Noe fikk de unge til å gripe til strikkepinnene. Var det utsiktene til noe mer enn lusekofter og mariusgensere? Meget mulig. Følelsen av å ta vare på gamle håndverkstradisjoner og være gode rollemodeller/mødre/kvinner/menn/aspargesdyrkere? Heller ikke usannsynlig. Slektsforskning burde være de unges favoritthobby, for hva er viktigere for Påsan og Lillemor enn å "finne sæ sjæl"? Er det ikke derfor de spiller høy musikk, stjeler, banner, demonstrerer, kverulerer, ramponerer og smeller med dørene? Fordi de vil bryte med det etablerte, finne det bare grunnlaget og bygge opp sin egen identitet derfra? Mange søker til bestemte grupper for å føle at de hører hjemme et sted. De blir gothere, emoer, tensingsangere eller brunkremdekkede liksomblondiner med rosa pannebånd (tilgjengelig i både pike- og guttemodell). Men de blir ikke slektsforskere.
Så hvorfor tar ikke de unge over farfars mikrofilmleser og brøler "til arkivene!"? Hvorfor prøver de ikke å finne seg selv i tippoldemor? I de neste avsnittene vil jeg gå inn på hvert problemområde og hva som kan være mulige løsninger. Artikkelen er hverken ment som kritikk av miljøet jeg er stolt over å være en del av, eller den oppvoksende slekt, som jeg, uten at den samme stoltheten automatisk følger med, også er en del av. Kanskje kan begge strekke seg littegranne nærmere hverandre? Eller kanskje det rett og slett er en kløft her hvor det ikke hjelper at begge parter stikker ut en planke hver i håp om at de skal møtes på midten, men hvor de som klarer å krysse er det fåtallet som våger å hoppe? TilgjengelighetFør var slektsforskernes materiale utelukkende å finne i arkivene, men over de siste årene har utvalget av kilder på Internett forbedret seg betraktelig. Ola og Kari sitter hjemme i stua og finner ut når oldefars firmenning dro over dammen, og de diskuterer funnene sine i ulike debattfora for likesinnede. Digitaliseringen av hobbyen vår er godt igang, og slektsforskernes vilje til og entusiasme over denne utviklingen skulle tilsi at det var rom for ungdommen - de kommer praktisk talt til dekket bord! Men så kommer de ikke likevel. Dette er et tap for begge parter; ungdommen trenger veiledning, eller i det minste muligheten for veiledning, av de eldre. Vi må læres opp, observere og oppdage. Og vi må få feile litt underveis. Samtidig kan vi bidra med kunnskaper innen IT og den interaktiv tenkemåten man tilegner seg når man sitter for mye foran en datamaskin og har 20 faner oppe i nettleseren, skriver fire e-poster, snakker med en klassekamerat på MSN, legger kabal og gjør lekser. Samtidig. Dette er selvfølgelig ikke noe ungdommen har monopol på, men jeg vil våge å påstå at det å ha vært i stand til å håndtere en datamaskin omtrent like lenge som en har håndtert kalkulatorer, er en fordel. Imidlertid er ikke ressursene våre like lett tilgjengelig som de virker på den invidde! Mitt første møte med Digitalarkivet var ytterst frustrerende - her var jeg vant med riktig så snasne netttjenester som var idiotsikre, elegante og intuitive, og fant meg selv stående ansikt til ansikt med en netttjeneste som virket direkte fossil! Jeg var 16 år og fortvilet. Hvorfor var dette så vanskelig? Det er ikke noe galt med Digitalarkivet, utover problemene man møter når man ønsker å slå opp i flere databaser samtidig. Jeg tror problemet ligger i at man må forstå hva man driver med før man begynner. Man trenger en hjelpende hånd fra en invidd, eller i det minste veldig mye tålmodighet. Man er nødt til å forstå hva kildene kan brukes til og hvordan de ikke skal brukes. Før man vet det, er ikke de digitaliserte kirkebøkene mer tilgjengelige enn originalene som befinner seg i den andre enden av landet vårt. Progresjon og tidsbruk
Et annet problemområde er progresjonen. Slektsforskning er ikke som et dataspill hvor du i sanntid får se konsekvensene av dine valg. Det krever mye jobb, ofte med små konkrete resultater. Kanskje bruker du flere måneder på et blindspor. Det å sitte med 40 år med kronologiske lister skrevet med tilsynelatende uleselige kråketær, på utkikk etter en eneste opplysning det er 50% sjanse for at skal være å finne nettopp der, er ikke så veldig fristende når du har lekser som skal leveres inn, venner som skal baksnakkes og foreldre som skal ignorerer. For at noe skal tiltale den oppvoksende slekt, må det være oppdatert, lett tilgjengelig, enkelt, raskt, effektivt og fruktbart. Disse tingene går ikke nødvendigvis hånd i hånd med hobbye vår... En mulig løsning?Som antydet innledningsvis, er ikke dette nødvendigvis et stort problem - de som vil begynne med slektsforskning gjør et forsøk, de andre går glipp av en fantastisk opplevelse. Hjelpen er der ute - gjennom brukarforumet på Digitalarkivet eller gjennom DIS. Det som kanskje kunne vært greit, hadde vært noen spesialtilpassede tips for de unge? Jeg vil i den nærmeste fremtid lage en liten oversikt over tips for den ferske, multitaskende slektsforskeren, så får man ta det derfra.
|
